Resirkulering er generelt en god og miljøvennlig aktivitet. Resirkulering av nyheter derimot gir sjelden noen positiv effekt. “Nyheten” om at Statoil skriver ned verdier på Mongstad er ca 4 måneder gammel og kan neppe kalles et scoop, men en del av de politiske kommentarene som kom i kjølvannet av saken er verdig en kommentar.

Trine Skei Grande oppfordrer regjeringen til å “legge ned Mongstad” for å kutte tre prosent av norske utslipp. Videre hevder hun at det brukes for mye penger på prosjektet, og at det finnes så mye annet fornuftig å gjøre for disse pengene.

KrFs leder Knut Arild Hareide og Venstres leder Trine Skei Grande kritiserer statsministeren for å være ”kvotefundamentalist.” Kritikken er skivebom.

Fakta først: Det er ikke riktig at Norge betaler fattige land for å ta kuttene for oss, slik de to hevder. Norge kunne oppfylt Kyotoavtalen uten å kjøpe en eneste ulandsvote (CDM). Vi kjøper ikke slike kvoter fordi vi må. Hvorfor gjør vi det da? Fordi vi ønsker.

Flere har den siste tiden tatt til orde for at vi bør opprette et klimafond for industrien betalt for direkte av oljesektoren. Sist ute er Stein Lier-Hansen i Norsk Industri som skriver at Sigbjørn surrer i klimadebatten. Det angivelige surret skyldes at finansministeren ikke støtter forslaget om et klimafond som sender penger fra petroleumssektoren – utenom statsbudsjettet – og rett til næringslivet. For en finansminister er et slikt standpunkt det motsatte av å surre.

Det er nødvendig å rydde litt i argumentene i debatten om klimafond. Vi må skille mellom Norges ambisjonsnivå i klimapolitikken og måten vi finansierer klimapolitikken på.

NHOs Energipanel, med 19 næringslivsledere, har denne uken presentert sin energipolitiske plattform. Plattformen knytter sammen norsk energipolitikk, klimapolitikk og næringspolitikk og dette er blant våre store og aller viktigste politiske spørsmål fremover. Jeg er stort sett er fornøyd med det jeg har sett så langt.