I morges våknet vi til nyheten om at Kina avviser en avtale og at danskene i løpet av natta skal ha ha gitt opp å få til noe. Dette tilbakevises av danskene i dag, og det foregår en intens drakamp for å få partene tilbake til forhandlingsbordet. Det norske delegasjonsmøtet var selvfølgelig preget, men våre forhandlere er fortsatt klare for å jobbe der hvor det finnes lyspunkter. Det gjelder i første rekke i arbeidsgruppene på skog og tilpasning.

Akkurat nå befinner hele Bella-senteret seg i et enormt vakuum, og ingen vet hva som vil skje. På rapporteringsmøtet om Kyotosporet i går ble det ikke gitt noe klarsignal til å gå videre med forhandlinger på grunn av sterk misnøye om nyheten om et dansk avtaleutkast var underveis. Konvensjonssporet skulle også rapportere i går, men møtet ble aldri avholdt fordi USA mener at deres holdninger ikke er godt nok reflektert i den teksten som skulle legges frem. Det er uklart hvordan man skal komme seg videre. Sent i går kveld ble det holdt et plenumsmøte for å “konsultere om hvordan man skal konsultere” som en av de norske forhandlerne ironisk oppsummerte det. Mauritius holdt visstnok kveldens mest meningsfylte innlegg: “Det beste vi nå kan gjøre er å gå hjem og sove. God natt!”

Kort oppsummert er det ingen som vet hvilke tekster som skal ligge til grunn for videre forhandlinger, ingen som vet hvordan forhandlingene skal foregå eller når vi får vite noe mer. I mellomtiden fortsetter høynivådelen med ministererklæringer på rekke og rad som få egentlig bryr seg om. Det er ikke erklæringer, men samtaler og bevegelse som kan redde dette toppmøtet fra total fiasko.

Noen satser fortsatt på at Obama skal komme oss til unnsetning. Andre har andre håp: