Nå er det alvor. Stormaktene har tatt tatt over scenen fullstendig, og de fleste er redusert til statister i det som til syvende og sist dreier seg om å finne en felles forståelse mellom Kina og USA. Barack Obama ankom Bella-senteret for et par timer siden, og har siden da sittet i møter med G7 og en del andre land – deriblant Norge. Vårt engasjement på skog kan vise seg å bli svært avgjørende nå i sluttspurten, og det svirrer rykter om at en avtale på tiltak mot avskoging kan bli utslagsgivende for at USA øker sine ambisjoner. Norge bokser definitivt over sin egen vektklasse i disse forhandlingene, og det er spesielt å være norsk i København. Det var meningen at Obama skulle tale klokka ti. De ble siden utsatt til tolv, og nervene ligger tykt utenpå alle som beveger seg rundt her. Når man lar 60 statsledere sitte i plenumssalen i timesvis, må det bety at det skjer noe på bakrommet.

Det er delte meninger blant folk om det vil være verst med en dårlig avtale eller ingen avtale i det hele tatt. Kommer man ikke frem til noen ting er det full krise, og krise kan ha en mobiliserende kraft. Samtidig er det åpenbart at det vil gå mange år før man igjen klarer å samle så mange statsledere og få til det samme trykket som man har gjort i København. Det skal visstnok eksistere et avtaleutkast som har blitt diskutert i natt som inneholder referanser til togradersmålet og formuleringer om finansiering, men man er milevis unna konkrete utslippsforpliktelser for hvert enkelt land. Prosessen må med andre ord fortsette, og det sies at det danske presidentskapet jobber i kulissenene med et utkast til avtale om videre prosess parallellt med forhandlingene om København-avtalen.

Den norske AP-delegasjonen består i dag av Truls Wickholm og Eva Kristin Hansen i tillegg til meg selv, og akkurat nå gjør vi ikke stort annet enn å sitte stille utenfor det norske møterommet hvor norske forhandlere ligger og sover mens vi venter på nyheter fra Obamas møte. Tidligere i uka var det mengder med såkalte side-events man kunne fylle opp ventetida med mellom forhandlingsmøtene, men nå er adgangen til Bella-senteret så begrenset at de fleste organisasjonene er kastet ut. Vi bruker med andre ord tida på å prøve å holde oss oppdatert om hva som skjer, blogge, snakke med parlamentarikerkolleger og pressefolk. Etterhvert kjenner vi det enorme senteret ut og inn, og vet alt om hvor det finnes god kaffe, toaletter uten for mye kø og mulighet for å få strøm til PCen.

Vi holder pusten. Her inne på senteret blir man fullstendig fanget opp av eviglange diskusjoner om prosess og flikking på tekniske detaljer, og det er lett å miste av syne hva vi egentlig er her for. Men i dag er alle preget av stundens alvor. I dette øyeblikket går Lula på talerstolen for å holde Brasils ministererklæring. Mer blogging så fort vi har noe å melde!