Obama har akkurat vært på talerstolen. Vi fulgte med på storskjermen hos den kinesiske delegasjonen som holder til i nabolaget vårt, og mens applausen runget i plenumssalen var det dørgende stille hos kineserne. Lett antydning til latter da Obama påpekte at USA nå er verdens nest største utslippsnasjon var den eneste lesbare reaksjonen hos en eller ganske alvorlig forsamling.

Presidenten hadde ikke noe nytt å melde. Det hadde vi heller ikke ventet. Men hans krystallklare uttalelser om at USA er rede til å forplikte seg i dag, og at han er for å handle – ikke snakke – legger enormt press på alle forhandlingsparter. Hillary Clintons løfter om finansiering fra i går ble gjentatt, men Obama var minst like klar på at det forutsetter forpliktelser og mulighet til å kontrollere at forpliktelsene faktisk følges opp. Dette siste punktet har vært svært problematisk for u-landene som frykter sterke inngrep i egen økonomi, men for landene som faktisk skal betale er det helt avgjørende å kunne vite at pengene faktisk går til utslippsreduksjoner og tilpasningstiltak.

Obama har lagt lista høyt nå. Kommer man ikke i havn med en avtale i løpet av de neste timene vil det være et alvorlig nederlag både for ham selv og for verden. Vi fortsetter ventinga.