Hvorfor jeg stoler på naturvitenskapen og ikke på politikerne

Når det gjelder kunnskaper, kan man dele verden i to. På den ene siden har vi naturvitenskap og matematikk, på den andre alt annet. Politikk, religion og estetikk har det til felles at de bygger på det man tror, det man ønsker seg, det man dikter opp, det man håper på, det man synes virker bra; det bygger på ideologi, holdninger, smak, på behag og på vanetenkning. Samfunnskunnskap og humanistisk vitenskap kan i beste fall nærme seg naturvitenskap i presisjon, men ofte overses naturvitenskapelige fakta innen slike disipliner. Med framveksten av postmodernismen ble dette virkelig ille. Et godt eksempel så vi for en tid tilbake, da Harald Eia avslørte omfattende kunnskapsmangel bl.a. hos norske psykologer. Ikke bare manglet de kunnskaper fra nyere biologisk forskning, de ville heller ikke vite noe av slik kunnskap. Typisk nok er det Eias påstander som har blitt kritisert her til lands, selv om det egentlig oppsiktsvekkende, og betenkelige, var hans motparters mangel på evne til å følge med i tiden. Selv må jeg si jeg ble alvorlig forskrekket over hva han avslørte, da de forskningsresultatene han refererte til, var ting jeg hadde lest om lenge før, og som jeg uten videre antok måtte være etablert kunnskap også her i Norge.

Naturvitenskapen, og i beste fall annen vitenskap, bygger på møysommelig oppbygd kunnskap gjennom hypotesedanning, observasjoner, eksperimentering, teoridanning og en aldri avsluttende kritisk gjennomgang av disse teoriene . Åpenhet, ærlighet og kritisk debatt er de virkemidlene vitenskapen bygger på, i motsetning til religion, der tro opphøyes til evige sannheter, uten den minste form for bevis. Dette fører til at vitenskapen aldri blir ferdig med en sak eller en teori. Det gis alltid muligheter for forbedringer, utvidelser og utdypinger. Dette betyr ikke at etablert kunnskap er feil, bare at den ikke er fullkommen. Et godt eksempel er Newtons mekanikk, som i folks øyne ble erstattet av Einsteins relativitetsteori. Vitenskapelig sett er dette feil, da Einsteins teori i virkeligheten er en utvidelse av Newtons teori, ikke en erstatning. Akkurat det samme kan sies om nye funn innen utviklingslæren. Dette viser ikke at Darwins teorier var feil, bare at den ikke var fullstendig.

Det er trolig vanskelig for folk flest å akseptere at dette styrker vitenskapens troverdighet, for de oppfatter den vitenskapelige diskusjon som usikkerhet. De føler behov for sikkerhet og absolutt sannhet. Derfor foretrekker mange religionen, eller skråsikre politiske standpunkter, uten å reflektere over at slike absolutte sannheter ikke finnes, eller at påstander ofte er rent oppspinn.

I våre dager har det oppstått et stort sprik mellom hva naturvitenskapen sier om de klima- og miljøproblemene vi står overfor, og hva politikerne sier om det samme. Forskerne sier at vi må avslutte vår bruk av kull, olje og gass innen få år. Vi må starte avviklingen så fort som overhodet mulig, og vi må være ferdig innen femten til tjue år. Politikerne sier at verden trenger kull, olje og gass i mange tiår framover. Forskerne sier at atmosfærens innhold av klimagasser på lengre sikt ikke kan overstige 350 ppm CO2-ekvivalenter , og at en temperaturøkning på over 1 °C vil føre til ubotelig skade og trolig til ufattelige katastrofer. Politikerne setter seg som mål å begrense temperaturøkningen til 2 °C og til 450 ppm CO2. Naturvitenskapen sier dette er umulig, for med en slik temperaturøkning vil vi overskride terskelverdier som fører til selvforsterkende effekter, som det vil være umulig å stoppe. Våre politikere tror at de trygt kan lete etter mer olje og gass, fordi de forventer at utslippene av klimagasser kan elimineres ved hjelp av kanbonfangst og lagring. Vitenskapen sier at denne teknologien etter all sannsynlighet ikke vil komme på plass før det er for sent, og at det trolig også vil kreve så store investeringer at det uansett vil være langt billigere, og mer framtidsrettet, å ta i bruk fornybare energikilder. Dessuten vil slik lagring mest sannsynlig være forbundet med stor sikkerhetsrisiko.
Hvem skal man så tro på? Selv er overhodet ikke i tvil. Jeg er så ”heldig” at jeg har rimelig god kjennskap til både vitenskapens og politikkens vesen. I denne saken er det for meg opplagt at jeg må stole på vitenskapen. Foreløpig er det svært få som er villige til å høre på deres advarsler, men før eller senere blir vi nødt til å ta dem på alvor. Spørsmålet er bare om denne erkjennelsen kommer tidsnok eller ikke. Dessverre har jeg mistet all tiltro til våre hjemlige politikere. De tenker utelukkende på fortsatt og ubegrenset økonomisk vekst; på å få stadig mer ”peeng på bok”. I klima- og miljøpolitikken stoler jeg ikke på noen av dem – ikke en eneste en!

Hvorfor jeg stoler på naturvitenskapen og ikke på politikerne

Når det gjelder kunnskaper, kan man dele verden i to. På den ene siden har vi naturvitenskap og matematikk, på den andre alt annet. Politikk, religion og estetikk har det til felles at de bygger på det man tror, det man ønsker seg, det man dikter opp, det man håper på, det man synes virker bra; det bygger på ideologi, holdninger, smak, på behag og på vanetenkning. Samfunnskunnskap og humanistisk vitenskap kan i beste fall nærme seg naturvitenskap i presisjon, men ofte overses naturvitenskapelige fakta innen slike disipliner. Med framveksten av postmodernismen ble dette virkelig ille. Et godt eksempel så vi for en tid tilbake, da Harald Eia avslørte omfattende kunnskapsmangel bl.a. hos norske psykologer. Ikke bare manglet de kunnskaper fra nyere biologisk forskning, de ville heller ikke vite noe av slik kunnskap. Typisk nok er det Eias påstander som har blitt kritisert her til lands, selv om det egentlig oppsiktsvekkende, og betenkelige, var hans motparters mangel på evne til å følge med i tiden. Selv må jeg si jeg ble alvorlig forskrekket over hva han avslørte, da de forskningsresultatene han refererte til, var ting jeg hadde lest om lenge før, og som jeg uten videre antok måtte være etablert kunnskap også her i Norge.

Naturvitenskapen, og i beste fall annen vitenskap, bygger på møysommelig oppbygd kunnskap gjennom hypotesedanning, observasjoner, eksperimentering, teoridanning og en aldri avsluttende kritisk gjennomgang av disse teoriene . Åpenhet, ærlighet og kritisk debatt er de virkemidlene vitenskapen bygger på, i motsetning til religion, der tro opphøyes til evige sannheter, uten den minste form for bevis. Dette fører til at vitenskapen aldri blir ferdig med en sak eller en teori. Det gis alltid muligheter for forbedringer, utvidelser og utdypinger. Dette betyr ikke at etablert kunnskap er feil, bare at den ikke er fullkommen. Et godt eksempel er Newtons mekanikk, som i folks øyne ble erstattet av Einsteins relativitetsteori. Vitenskapelig sett er dette feil, da Einsteins teori i virkeligheten er en utvidelse av Newtons teori, ikke en erstatning. Akkurat det samme kan sies om nye funn innen utviklingslæren. Dette viser ikke at Darwins teorier var feil, bare at den ikke var fullstendig.

Det er trolig vanskelig for folk flest å akseptere at dette styrker vitenskapens troverdighet, for de oppfatter den vitenskapelige diskusjon som usikkerhet. De føler behov for sikkerhet og absolutt sannhet. Derfor foretrekker mange religionen, eller skråsikre politiske standpunkter, uten å reflektere over at slike absolutte sannheter ikke finnes, eller at påstander ofte er rent oppspinn.

I våre dager har det oppstått et stort sprik mellom hva naturvitenskapen sier om de klima- og miljøproblemene vi står overfor, og hva politikerne sier om det samme. Forskerne sier at vi må avslutte vår bruk av kull, olje og gass innen få år. Vi må starte avviklingen så fort som overhodet mulig, og vi må være ferdig innen femten til tjue år. Politikerne sier at verden trenger kull, olje og gass i mange tiår framover. Forskerne sier at atmosfærens innhold av klimagasser på lengre sikt ikke kan overstige 350 ppm CO2-ekvivalenter , og at en temperaturøkning på over 1 °C vil føre til ubotelig skade og trolig til ufattelige katastrofer. Politikerne setter seg som mål å begrense temperaturøkningen til 2 °C og til 450 ppm CO2. Naturvitenskapen sier dette er umulig, for med en slik temperaturøkning vil vi overskride terskelverdier som fører til selvforsterkende effekter, som det vil være umulig å stoppe. Våre politikere tror at de trygt kan lete etter mer olje og gass, fordi de forventer at utslippene av klimagasser kan elimineres ved hjelp av kanbonfangst og lagring. Vitenskapen sier at denne teknologien etter all sannsynlighet ikke vil komme på plass før det er for sent, og at det trolig også vil kreve så store investeringer at det uansett vil være langt billigere, og mer framtidsrettet, å ta i bruk fornybare energikilder. Dessuten vil slik lagring mest sannsynlig være forbundet med stor sikkerhetsrisiko.
Hvem skal man så tro på? Selv er overhodet ikke i tvil. Jeg er så ”heldig” at jeg har rimelig god kjennskap til både vitenskapens og politikkens vesen. I denne saken er det for meg opplagt at jeg må stole på vitenskapen. Foreløpig er det svært få som er villige til å høre på deres advarsler, men før eller senere blir vi nødt til å ta dem på alvor. Spørsmålet er bare om denne erkjennelsen kommer tidsnok eller ikke. Dessverre har jeg mistet all tiltro til våre hjemlige politikere. De tenker utelukkende på fortsatt og ubegrenset økonomisk vekst; på å få stadig mer ”peeng på bok”. I klima- og miljøpolitikken stoler jeg ikke på noen av dem – ikke en eneste en!

Tenkning uten sammenheng

Psykologer forteller oss at vi mennesker som oftest kan leve godt med meninger og holdninger som er motsetningsfylte, så lenge disse motsetningene ikke fører til at det oppstår praktiske konsekvenser som er uholdbare. Etter min vurdering er store deler av verdens politiske tenkning for øyeblikket preget av slike motsetninger. Man makter tydeligvis ikke å se ting i sammenheng, eller man har urealistiske oppfatninger om hva som er mulig. Før verden kan utvikle seg i en bedre retning, må sammenhengene erkjennes.

Det kan etter alle seriøse klimaforskeres mening ikke lenger være noen tvil om at det er klare sammenhenger mellom utslipp av klimagasser, ekstremvær og mulighetene for økonomisk vekst. Særlig ille synes mangelen på slik erkjennelse å være i USA, men der ser man jo heller ikke noen sammenheng mellom landets økonomiske problemer og deres engasjement i krigene i Irak og Afghanistan, og heller ikke sammenhengen mellom fattigdom, sosiale problemer, kriminalitet og landets enorme inntektsforskjeller. Aller minst ser man sammenhengen mellom økologiske forhold og grenser for økonomisk vekst. Men vi er ikke så mye bedre her i landet. La meg nevne et par eksempler.
Denne uka har vi opplevd nok en runde med ekstremvær, med store ødeleggelser i Sør-Trøndelag, Hedmark og Akershus. De siste årene har vi opplevd flere slike tilfeller. For å beskrive disse hendelsene bruker mediene betegnelser som ”hundreårsflom” eller lignende. Disse begrepene er i ferd med å bli villedende, da de kan forlede folk til å tro at det vil ta lang tid før vi risikerer å oppleve noe lignende. Men klimaforskerne sier at slike hendelser vil bli mer og mer vanlige. Nå vet vi ikke dette helt sikkert, men hyppigheten av ekstremvær rundt i verden gir en meget sterk indikasjon. Det er ikke bare det at vi opplever slike ting med stadig kortere mellomrom her i landet. Vi kan registrere flere samtidige og meget alvorlige tilfelle rundt omkring hele verden. Akkurat for øyeblikket er den langvarige tørkeperioden på Afrikas horn mest omtalt, men den er ikke den eneste. Tørken i sørlige deler av USA er minst like omfattende, men har ikke fått samme oppmerksomhet her hjemme. Det skyldes at samfunnet i USA er såpass godt organisert at de som bor i området automatisk får så store forsyninger fra andre deler av landet, eller utenfra, at de kan opprettholde sin levestandard, i hvert fall inntil videre. Et land som Somalia, derimot, er så dårlig politisk organisert at det oppstår alvorlig hungersnød. Men tørken i USA kan få meget alvorlige konsekvenser på lengre sikt. I år er det alvorlig svikt i hvetehøsten i stater som Texas, Kansas og flere. Mange steder er avlingene nede i 8 – 10 % av det normale. Like alvorlig er det at det ser meget svart ut med hensyn til mulighetene for å så høstkorn, noe man er avhengig av både for nye avlinger og for å få fór til områdets betydelige kjøttproduksjon. Situasjonen er i ferd med å bli uholdbar. Samtidig med dette har det vært flere flomkatastrofer i nærliggende områder denne sommeren. Vi husker også at i mai ble mange bosteder ødelagt av tornadoer, men det er på høsten tornadosesongen pleier å starte for alvor. Det har også vært masser av skog- og steppebranner i de samme områdene.

Det er enkelt å finne dokumentasjon på Internett eller i andre medier om forholdene i USA. Vi vet mindre om hva som skjer andre steder, slik som i Latin-Amerika eller i Asia. Vi vet imidlertid at det har vært mange tilfelle av flom, tørke og skogbranner mange steder i verden. I Asia blir det stadig vekk registrert varmerekorder flere steder. Vi husker jo hendelsene i Australia så sent som i fjor. Merkelig nok ser det ikke ut for at verdens politiske miljø makter å se sammenhengen mellom alt dette og den energi- og vekstpolitikken vi følger. Siste eksempel på kalamitetene er en rykende fersk forskningsrapport som viser at forråtningsprosessen av nedfall i Amazonas frigir mer CO2 enn det som bindes opp av vekst av trær. Også karbon som er bundet i jordsmonnet frigjøres i prosessen. Økt temperatur er årsaken.

Et annet fenomen er økningen i matvarepriser rundt omkring i verden. FNs organ FAO (Food and Agriculture Organisation) har utarbeidet en oversikt over situasjonen. Det har vært en meget kraftig økning i matvareprisene de siste årene, noe som har ført til alvorlige problemer for verdens ikke-rike del av befolkningen. Journalistene synes ikke å ha oppfattet at dette forholdet, sammen med mangel på arbeidsplasser, er hovedårsaken til de opprørene man ser, særlig i de arabiske landene, selv om det er dette opprørerne selv sier. Demokrati betraktes først og fremst som et middel, eller et håp, for en bedre økonomisk utvikling, ikke som et mål i seg selv.

Vestlige politikere synes å være enstemmige i troen på at fornyet vekst innen dagens økonomiske regime er svaret på alle problemer, og for å få til dette ”trenger man energi” – les energi fra fossile energibærere. Her i Norge jubler vi uhemmet over et nytt gigantfunn av olje i Nordsjøen, vi satser maksimalt på olje- og gassproduksjon her hjemme, i Barentshavet og gjennom Statoils engasjement rundt omkring i verden. Aller verst er oljesandprosjektet i Canada, og nå også noe som heter skifergassutvinning i USA. Det synes ikke å eksistere noen som helst evne til se sammenhengen mellom denne politikken og verdens klimaproblemer, eller med økte matvarepriser og politisk uro. Heller ikke finnes det noen vilje til stille spørsmål ved troen på at verdens fattigdom kan elimineres gjennom et system der 1 kr vekst i fattige land bare kan oppnås dersom det følges av 300 kr vekst i den rike del av verden.

Økologene forteller oss at vi vil bli tvunget til å avvikle bruken av fossile brennstoffer innen kort tid, senest før 2030. De tror ikke noe på at situasjonen kan reddes av karbonfangst og lagring. Like fullt er dette det eneste kortet våre myndigheter satser på. Om vi er aldri så flinke til å finne fornybare energiløsninger her hjemme, betyr dette omtrent ingen ting sammenlignet med det vi bidrar med i motsatt retning på verdensbasis, gjennom vår olje- og gasspolitikk. Mest trolig er sannheten den at vi blir nødt til å avslutte olje- og gassproduksjon i større omfang om få år, dersom ikke verden skal gå helt av hengslene. Akkurat nå ser det ut for at det er det siste som vil skje, men forhåpentlig vil vi komme til et punkt da verden må handle. Da vil vi få en periode der miljøpolitikken vil bli omtrent det eneste spørsmålet som vil bety noe, nokså likt tilstandene på førtitallet da kampen mot nazismen tok all oppmerksomhet .

Det er på høy tid at vi begynner å se tingene i sammenheng. Det eneste fornuftige svaret på dagens utfordringer er satsing på fornybar energi, lavere forbruk, sterkere vekt på kultur og langt større vekt på fordeling enn på uhemmet økonomisk vekst.

Kilder:
http://thinkprogress.org/romm/issue/
http://www.sciencedaily.com/